Jeg delte min fødselshistorie som en del av #jegføderikkealene da sykehusene ikke tillot fedrene å bli med på fødsel på grunn av corona. Dette innlegget gikk viralt og var med på å få politikerne til å godkjenne hurtigtesting av far. Det ble delt i Dagsavisen og jeg ble intervjuet i Dagsavisen, VG og Budstikka.

Siden da har jeg blitt enda mer engasjert i fødsels- og barselsomsorgen i Norge. Vi er kanskje verdens tryggeste land å føde i medisinsk sett, men det betyr ikke at vi er verdens beste eller at alt er bra. Denne uken er jeg med i podcasten Engler og hormoner hvor vi snakker om dette pluss min historie.

Under deler jeg innlegget jeg skrev på facebook i februar 2021.

Jeg fødte alene

Dette bildet er tatt kl. 10.15 av en barnepleier da jeg så min datter for første gang. Hun ble født ca 7 timer tidligere, kl 3.47. I mellomtiden var hun ikke på brystet til pappan, for han ikke fikk lov til å være der pga smittevernshensyn, men hos en barnepleier. Og det selv om barn under 18 år etter loven har rett til å ha pårørende der. Den største opplevelsen hittil i vårt liv ble tatt fra oss. Dette selv om vi frivillig hadde isolert oss i flere uker før vi skulle føde og etter min mening, om en av hos har smitte så har begge det.

Hadde aldri tenkt å fortelle noe. Men så kom igjen regler om at kvinner må føde alene og jeg vil ikke at noen andre skal oppleve lignende. Vi må fortelle så andre slipper å oppleve lignende. Jeg fødte den dagen i pandemien med flest innleggelser og dødsfall pga covid-19. Det var totalt kaos på fødeavdelingen på Ullevål. Jeg ble lagt inn for igangsettelse pga seteleie fredag kl 9. Jeg hadde allerede lenge kjent murringer og de fant ut at jeg var nesten 4 cm på vei. Fødselen var egentlig allerede i gang.

Jeg ble satt alene på et rom, fikk ikke dra hjem og kjæresten fikk ikke komme på besøk. Jeg ble plassert på et bittelite mottaksrom som kun er ment for undersøkelser. Under hele oppholdet, både før og etter fødsel fikk jeg ikke gå ut av rommet, selv etter mat. Jordmødrene hadde nok å gjøre og jeg satt mye alene og gråt. Jeg visste at jeg trengte hormonet oxcitocin som fremmer rier. Dette får man ved å føle seg trygg og kjærlighet. Adrenalin er et hormon som kommer ved stress og frykt og hemmer fødsel. Og det var riktig, fra å ha startet fødselen selv hjemme stoppet det nå helt opp i noen døgn.

Heldigvis snek til slutt en snill jordmor kjæresten inn før han fikk lov. Han fikk bli med noen timer med aktiv fødsel på søndagen. Disse timene viste hvor uvurderlig partner er. Vi samarbeidet hele veien og han vek ikke fra min side. Endelig gikk fødselen fremover. Mandag morgen i 3 tiden bestemte de at jeg måtte ha keisersnitt, da jenta ikke kom seg ut selv. Det ble panikk hos meg, det betydde at jeg måtte føde helt alene. Jeg gråt hysterisk og kjæresten skjønte ikke hva som skjedde. Jeg ble trillet ut i en fart og vi fikk ikke sagt hade. Vi ville ikke få sett hverandre igjen før jeg skulle hjem med Elise. Om ting gikk greit, kunne Elise bli sneket forbi han om han møtte dem tilfeldig ved heisen (!).

Jeg måtte dessverre i narkose da epiduralen ikke fungerte. Heldigvis var det enda en snill jordmor som lot pappan få Elise litt på brystet, før han ble kastet ut og hun overlatt til barnepleier i mange timer før jeg kunne ta henne imot. Da ble vi stuet inn under en vask på en overfylt barsel. Under hele denne perioden fikk vi ikke forlate rommet og jeg kunne ikke løfte Elise eller stå pga operasjonen jeg nettopp hadde gjennomgått. Likevel var barsel underbemannet og de kom ikke når jeg ringte. Jeg fikk kjeft når jeg spurte om hjelp til Elise eller mat og fikk ikke noe før neste vakt flere ganger. Elise gråt og jeg måtte løfte henne selv om jeg ikke kunne pga keisersnittet fordi ingen kom.

Jeg dro gråtende etter to dager på barsel selv om jeg skulle vært der i 4 dager eller mer. Jeg var ikke kommet igang med amming, noe som viste seg å bli et stort problem. Pappan og jeg fikk vårt første felles øyeblikk med vår første datter i døra på Ullevål sykehus mens vi ble overvåket av en sikkerhetsvakt som passet på at vi overholdt coronaregler. Jeg måtte altså to dager etter en stor operasjon gå alene til inngangen med koffert og nyfødt baby for han fikk ikke komme inn med bilstolen. Det ble et stresset øyeblikk hvor fokuset ble på den dumme bilstolen som vi ikke fikk til, uten mulighet for å nyte vår fantastiske datter. Og fødselen i seg selv blir dessverre ennå verre om jeg går inn på detaljer, men det er en annen historie. Og det var kontroller alene. Og en barseltiden i lockdown. Ingen på helsestasjonen har spurt hvordan jeg har det på de få kontrollene vi fikk, eller screenet meg for fødselsdepresjon.

Denne historien var jeg usikker på å fortelle. Men jeg skulle ønske noen hadde kjempet for oss som fødte i starten av korona. Jeg får vondt i magen hver gang jeg hører eller ser en fødselshistorie nå. Og hver gang jeg ser noen nevne dette oppropet. Jeg er traumatisert og det kommer til å ta lang tid å komme over det. Jeg hadde rier i 4 dager og smerter etter keisersnittet, men det er ikke smertene som er traumet. Det er tiden jeg var alene uten min kjære eller annen hjelp, det at vi mistet øyeblikket med å få se henne sammen. Vi må ikke tilbake til starten av corona eller verre. Og til slutt vil jeg si at alt er ikke bra selv om «alt er bra med mor og barn». Kvinnehelse og rettigheter til far/partner og barnet må på agendaen. Politikerne må gi flere midler så føden og barsel kan bli skikkelig bemannet, over hele Norge. #jegføderikkealene